søndag 18. januar 2015

Kjærleik over et kjøkkenbord ...

En morsom ting ved å skrive bloggdagbok er muligheten det gir til å bla tilbake i arkivet. Se på tidligere bilder og få frem minner om hvordan livet mitt var på den tida. Ikke bare på interiørfronten, men også eksistensielt og relasjonelt. Hva var jeg opptatt av? Hvordan så livet mitt ut? Hvilke mennesker hadde jeg rundt meg? Hvordan hadde jeg det med meg selv?
En ting slo meg særlig i dag: Før vi fikk småfolk i heimen (og la meg legge til - av den relativt rastløse og standhaftige sorten om dagen), kunne salongverten og fruen gjerne sitte timesvis ved spisebordet. TIMESVIS var regelen mer enn unntaket. Vi pratet om livet. Spiste. Skravlet litt til. Knasket i oss varme og etterhvert kalde matrester. Bøttet nedpå mengder med kvalitativ presskannekaffe (det nærmeste du kommer kaffebar i Grenland). Dro på bensinstasjonen og kjøpte sjokkis´ på en søndag, for å ha noe attåt den siste kanna med kaffe. Ikke før var frokost og lunch inntatt, før det forsyne meg var dags for middag - allerede! Uten at vi så mye som hadde rukket å lette på baken underveis. 
Selv om kaloriene og koffeinet strømmet på i ukristelige kvanta på den tida der, tør jeg likevel påstå at det er den sunneste oppskriften jeg har levd etter noen sinne. I alle fall for sjelen, psyken og kjærleiken vår. Mangt et livsnært, engasjerende, provoserende og dampende hett tema har altså blitt luftet over kjøkkenbordet på bildene nedeunder. 
Spesielt og rørende å tenke på igrunn.
Med dette lille dypdykket inn i arkiv og livet mitt om dagen, ønsker jeg dere alle en hjertens god ny uke!

torsdag 1. januar 2015

Casa Kaos!

Usminket bilderush fra en interiørbloggers jul og nyttårsfeiring…
Limited edition, håper jeg.
Og i morgen grytidlig ankommer det nye kjøkkenet som omsider skal på plass. I kasser og paller og horder og hopetall av kolli...

TO BE CONTINUED. Definitivt!

onsdag 17. desember 2014

Hvis det var meg….

I går hadde vi besøk av de nye naboene våre på julemiddag. Tjukkeste slekta og gode omgangsvenner er de også. Tenk det! Så heldig kan man være når man har stor familie og bor i en relativt liten by. Ettermiddagen ble det gladeste kaos av ribbelukt, fete barnefingre, brennbar julepynt, latter, skravlings,  alvor, humor, Skomakergata og horder av stearinlys. 
Kvelden derpå, sitter jeg nå her i stillhet og kjenner meg så usigelig rik og velsignet. Takknemlig over å ha så gode og flotte folk i livet mitt. Å få være en del av flokken, blant mennesker som kjenner meg. Beriker meg. Tåler meg. Inspirerer meg. Gleder meg. Trøster meg. Engasjerer meg. Lever med meg. 
Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, løfter frem menneskets behov for å leve i fellesskap med gode, omsorgsgivende, trygge og nære andre. "Mennesket er ikke et 1-tall på jorden, det går ikke an å leve i individuelt isolat, vi er skapt til å leve i flokk", uttrykker han det i klare ordelag. Jeg kjenner det treffer både mennesket og psykologen i meg med full kraft. Alle er vi avhengig av oppegående mennesker rundt oss som bekrefter, anerkjenner og speiler våre dypeste lengsler og behov. 
Samtidig er det jo et ubestridt faktum at jula er den høytiden hvor mange kjenner på det diametralt motsatte. Ensomhet, isolasjon og lengsel. Brutte forventninger og knuste drømmer.
Savnet etter å ha noen å komme hjem til. Til oppvarmet middagsmat, en møkkete parkdress i gangen, mengder av klesvask, ribberester, en forkjøla armkrok, varme barnekinn, late sofakvelder, spøkelsesjakt i klesskapet, snøballkrig i hagen og nissefest med nabolaget. Den usminka hverdagen. Intet mer, intet mindre.
For noen uker siden fortalte en venninne av meg at hun er ensom. Grunnleggende ensom. Den bekjennelsen tok hun likegodt på NRK- radio, i beste sendetid, i påhør av store deler av norges befolkning. Jeg ble enormt rørt av det innslaget og har tenkt mye på henne i ettertid. Snakk om mot, ærlighet, livsnærhet - og sårbarhet.  
Hva hvis det var meg?
 Den nydelige norske sangtrioen, "No. 4", reflekterer over nettopp dette i deres nyeste singel; "Hvis Det Var Meg". 
Sangen har gått som en farsott på radioen den siste uka, etter at den ble sluppet for kort tid siden på I-tunes og Spotify. Lenge siden jeg har hørt en så ekte, berørende og sterk tekst! Desverre gikk det ikke å linke til sangen direkte i dette blogginnlegget, men anbefaler deg på det sterkeste å logge deg inn via en av lenkene nedenunder, for å høre sangen og ta den med deg som en meditasjonsstund og tankevekker inn i juledagene som ligger foran oss.

Hør en smakebit eller last ned sangen i sin helhet fra I-tunes HER,
eller fra Spotify HER.

INDERLIG GOD JUL ØNSKES DERE ALLE!

fredag 12. desember 2014

So much for mormors gamle blondeduk...

Like sikkert som at jula varer helt til påske, er min barnlige glede over innpakning av julegaver. År etter år. 
Hvor ofte har jeg vel ikke høflig men bestemt takket "nei", når ekspeditøren mer enn villig har tilbudt seg å pakke gavene inn i butikken. Eller sporenstraks gått hjem og revet av glorete nissepapir og plæstikk´gavebånd, hvis generøsiteten likevel ikke var til å unngå.
 Det er ikke mye som skal til for å gjøre en pakke litt mer personlig og annerledes, og det behøver heller ikke koste skjorta. 
I år har mormors gamle blondeduk fått gjennomgå. Vi kan vel være enige om at den gjorde seg langt bedre som pakkestaffasje enn bordpynt… I alle fall i Salongen vår. 
Jommen godt at personen som en gang satt og broderte dette - med omtanke og sirlige sømmer, ikke ante at den en vakker dag skulle brutalt demonteres, ja - regelrett klippes, rives og slites ifra hverandre.
For deretter å havne under ymse grantrær og overfylte postkasser, i både innland og utland. 

TAKK TIL ALL VERDENS HEKLENDE BESTEMØDRE
OG HJERTENS GOD JUL TIL ALLE DERE ANDRE! 

torsdag 4. desember 2014

Lampefetisj og samlivskompromisser...

Det er ingen hemmelighet at jeg er fullstendig hekta på lamper. Bortimot avhengig, ville du få til svar, om du spurte Salongverten. I årevis har jeg samlet på utallige lampeskjermer, føtter, lampetter, ledninger, stativ og lysbrytere. "Du vet jo aldri når du kan få bruk for en, eller hur?" I flere omganger har vi forgjeves forsøkt å rydde, både på loft og i kjeller, uten at samlingen har blitt merkbart mindre av den grunn.

Gamle retrolamper er utvilsomt favoritten. Gjerne i kombinasjon med mer moderne og minimalistisk interiør forøvrig. Og skulle det ha seg at jeg var så heldig å finne en lampe på loppemarked (hvilket jeg jo gjør relativt ofte), med det minste bittelille innslag av teak-treverk i seg, er jeg fortapt og lampesamlinga på vei oppover. Igjen!

Bubblelampene til George Nelson har nettopp mye av det tidløse, organiske, retropreget over seg, samtidig som de er moderne og solide. Lykken var derfor stor da jeg i sommer endelig fikk min egen. Nå henger den over spisebordet vårt og kaster vakkert lys over alt fra antibiotikaresistente kyllingmiddager til mer koselige samlingsstunder med familie og venner.
Kilde: Popsugar

Lampa ser imidlertid ikke ut til å bli den siste av sitt slag i heimen. Er man lampefrelst kan man nemlig lett kjøpes for en lampe eller to eller ti, - noe salongverten definitivt har lært seg å utnytte - skjønner jeg nå! 
Kilde: Domino

Det har seg jo sånn at vi tegner nytt kjøkken om dagen og salongverten har alltid ønsket seg en kjøkkenøy. Og vi snakker K J Ø K K E N Ø Y, folkens! Ikke noe fislete saker men dimensjoner, så klabert. Intet gjøres halvveis hos den karen der, ei heller løpemeter benkeplate. Fruen derimot, fruen vil jo aller helst ikke ha noen kjøkkenøy, overhodet. Ikke. Nada. Nichts. Aller minst en stor en. 
Kilde: Est Magazine

Men, hva gjør man ikke´a, om bestikkelsen blir solid nok? 
Som en George Nelson Cigar Wall Sconce eksempelvis? 


Ooooh! (puste med magen nå ja). Jeg vet i alle fall hva JEG gjør….
Bukker! Nikker! Neier! Tørker gledestårer og lar meg gladelig forføre. VIPS SANN og du store alpakka! Der var visst hele, enorme, durabelige, kjøkkenøya glemt også. 


   
Da gjenstår det vel bare å håpe på at "nøytraliseringseffekten" er like formidabel, når lampa omsider er på plass. Opp skal den i alle fall, og det over selveste kjøkkenøya og gode greier. Faktisk tror jeg det kan bli riktig så bra, når jeg tenker etter. 

Lenge leve kreative kompromiss! Og vakre lamper selvsagt...