onsdag 17. desember 2014

Hvis det var meg….

I går hadde vi besøk av de nye naboene våre på julemiddag. Tjukkeste slekta og gode omgangsvenner er de også. Tenk det! Så heldig kan man være når man har stor familie og bor i en relativt liten by. Ettermiddagen ble det gladeste kaos av ribbelukt, fete barnefingre, brennbar julepynt, latter, skravlings,  alvor, humor, Skomakergata og horder av stearinlys. 
Kvelden derpå, sitter jeg nå her i stillhet og kjenner meg så usigelig rik og velsignet. Takknemlig over å ha så gode og flotte folk i livet mitt. Å få være en del av flokken, blant mennesker som kjenner meg. Beriker meg. Tåler meg. Inspirerer meg. Gleder meg. Trøster meg. Engasjerer meg. Lever med meg. 
Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, løfter frem menneskets behov for å leve i fellesskap med gode, omsorgsgivende, trygge og nære andre. "Mennesket er ikke et 1-tall på jorden, det går ikke an å leve i individuelt isolat, vi er skapt til å leve i flokk", uttrykker han det i klare ordelag. Jeg kjenner det treffer både mennesket og psykologen i meg med full kraft. Alle er vi avhengig av oppegående mennesker rundt oss som bekrefter, anerkjenner og speiler våre dypeste lengsler og behov. 
Samtidig er det jo et ubestridt faktum at jula er den høytiden hvor mange kjenner på det diametralt motsatte. Ensomhet, isolasjon og lengsel. Brutte forventninger og knuste drømmer.
Savnet etter å ha noen å komme hjem til. Til oppvarmet middagsmat, en møkkete parkdress i gangen, mengder av klesvask, ribberester, en forkjøla armkrok, varme barnekinn, late sofakvelder, spøkelsesjakt i klesskapet, snøballkrig i hagen og nissefest med nabolaget. Den usminka hverdagen. Intet mer, intet mindre.
For noen uker siden fortalte en venninne av meg at hun er ensom. Grunnleggende ensom. Den bekjennelsen tok hun likegodt på NRK- radio, i beste sendetid, i påhør av store deler av norges befolkning. Jeg ble enormt rørt av det innslaget og har tenkt mye på henne i ettertid. Snakk om mot, ærlighet, livsnærhet - og sårbarhet.  
Hva hvis det var meg?
 Den nydelige norske sangtrioen, "No. 4", reflekterer over nettopp dette i deres nyeste singel; "Hvis Det Var Meg". 
Sangen har gått som en farsott på radioen den siste uka, etter at den ble sluppet for kort tid siden på I-tunes og Spotify. Lenge siden jeg har hørt en så ekte, berørende og sterk tekst! Desverre gikk det ikke å linke til sangen direkte i dette blogginnlegget, men anbefaler deg på det sterkeste å logge deg inn via en av lenkene nedenunder, for å høre sangen og ta den med deg som en meditasjonsstund og tankevekker inn i juledagene som ligger foran oss.

Hør en smakebit eller last ned sangen i sin helhet fra I-tunes HER,
eller fra Spotify HER.

INDERLIG GOD JUL ØNSKES DERE ALLE!

2 kommentarer:

  1. Kjære, fine Beate.
    Takk for vakkert blogginnlegg! Kanskje en av årets fineste julegaver?
    Og en fin, trist og helt riktig låt.

    "Heldige er de
    som lurer på hva de skal få og gi
    som vet at noen venter på at de
    skal komme hjem igjen
    for å være sammen."

    Det er vanskelig å leve uten flokk. Veldig vanskelig. For Per Fuggeli har rett: Vi er ikke skapt for det. Det går ikke an å leve i individuelt isolat. Likevel er livet sånn for noen av oss. Dessverre.

    SvarSlett
  2. Kjære deg!
    Tusen takk for et tankevekkende, dypt og reflektert innlegg!
    Det er slike innlegg som gjør det meningsfylt å blogge. Plutselig kommer man over noen små perler!
    Nå tar jeg juleferie fra blogging og ønsker deg en rik og fin og god julefeiring! :)

    SvarSlett